Forsvar og redsel - eller utvikling og muligheter?

Forsvar og redsel - eller utvikling og muligheter?

Redselen for å føle seg: "dum”, "dårligere”, "oppgitt", ”mislykket", "å feile" eller å bruke ”feil metode” i samhandling med hunder og mennesker er ett stort hinder for trygg utvikling og opplæring av hundeeiere.

En åpen diskusjon med hundeeiere er viktig for oss i Aktiv Hund. En slik kommunikasjon basert på ærlighet og takhøyde er helt nødvendig for at vi skal kunne forbedre vår undervisning og levere gode kurskonsepter til våre betalende kunder. Det er også viktig for forbrukeren å bli møtt med ærlighet fra oss som tilbyder av kurs. Det betyr i klartekst at vi også må si saker som er vanskelig og noen ganger ubehagelig for hundeeiere å høre.

Så tusen takk til over 3000 kurselever som gjennom nesten 15 år har vært medvirkende i å utvikle oss som yrkesinstruktører og medmennesker, for ikke å glemme alle hundene vi har hatt muligheten til å arbeide med og resultatene vi har oppnådd sammen med dem.

Det å tro at man aldri gjør en feil underveis er utopi. Det som derimot er viktig er at man hele tiden søker utvikling, forbedringer, og lærer av feile valg og erfaringer. Dette uten å kalle oss selv for ”dårlig” av den grunn. Et menneske ”feiler” så lenge det vil noe. Den som aldri har gjort en feil, har heller aldri gjort noe.

Hundeeiere må selvsagt få bestemme om de er fornøyd med hundeholdet de selv har skapt. Så lenge de ikke er til sjenanse og bryter loven. Er de fornøyd, ser jeg ingen grunn til å dytte på dem mine meninger. Er folk tilfreds med sitt eget hundehold går de heller ikke så lett i forsvar. Hva er det da som egenlig provoserer de som alltid tar ting opp i verste mening? Er en av grunnene at vi peker på saker og ansvar som utløser deres følelser av egen utilstrekkelighet, eller at de føler seg dømt, og ikke bra nok lenger?

Hundedebatten

Har dere noen gang spurt dere selv hva som er grunnen til at dette med hund er blitt en slik ”varm potet”? Svaret er: 90 % følelser 5 % lure forretningsfolk og 5 % fornuft

Polarisering og fronter skaper som regel bare defensive reaksjoner og er etter min mening ofte hensiktsløst å bruke tid på. Men etter å ha oppservert våre egne FB sider og andre debattforum om hund på nettet føler jeg for ytre meg litt. Disse ”ytterpunktene” opptrer til tider svært dømmende i sin beskrivelse av andre, og u kulturen deres farger dessverre fremdeles store deler av hundemiljøet og ulike læringssteder. Begge ytterpunktene i debatten er like kreativ i sine anklager mot hverandre. Og begge sider trenger den andre for å kunne selge sine kurs og ideer. Hundesaken trenger ingen av disse aktørene og det er direkte uheldig for både hundesaken og dyrevelferdsdebatten at disse får styre debatten om hund og hundehold. Det finnes i dag flere seriøse hundeskoler i Norge som tilbyr kurs, men de fleste av dem ligger lavt i debatten, og virker redd for å ta bladet fra munnen, det samme gjelder kapasiteter innen NKK og dyktige hundefolk rundt om i landet.

Hva er egentlig kvalitet?

Kurstilbydere som selger formålsløse frislipp, lærer sirkuskunster og sosial kaffe kos og er mest opptatt av å lære elevene sine alt de ikke skal gjøre, i stedet for å lære dem å oppdra hundene sine florerer, det samme gjør antall tilbydere av ”hundeskoler” som drives som hobby i tillegg til den faste jobben på kontoret. Hva skiller egentlig en del private hundeskoler fra hundeklubben? Og hvordan har denne enorme veksten av private initiativ påvirket Hundeklubbenes rolle i samfunnet de siste 10-15 årene?

Alt er visst salgbart så lenge man appellerer til folks redsel for å gjøre noe feil og å være mest mulig ”snill” med hunden. Hva gjør disse tilbyderne den dagen det står betalende kunder som forventer at instruktøren faktisk lærer dem og viser dem i praksis hvordan den viltre hunden føres?

Hva skjer den dagen ”adferds eksperten” blir konfrontert av kunden og selv må demonstrere og håndtere ”problemet” med kundens hund? Hva skjer den dagen folk slutter å ”kjøpe følelser” og begynner å kjøpe ”løsninger” og helt konkret hjelp i forhold til hunden.

Mennesker stiller jo ellers høye krav til alt de kjøper hos andre tjeneste leverandører, men hvorfor blir det ikke stilt krav til hva DE selv vil mestre med hunden sin på et hundekurs. Eller på en konsultasjonstime med eksperten. Hvorfor? Jo, grunnen er at dette handler om følelser. Konsulenten kan slappe helt av. Det vil alltid finnes folk som kjøper illusjonen om et hundehold blottet for konsekvenser, uansett. De gir dem den forklaringen som ofte renvasker eieren for ansvar og plasserer årsaken et annet sted. Sikkert vel verd betalingen. Samtidig som det gir en fin forklaring til omgivelsene. Det var hunden det var feil på.

Noen ganger kan man spørre seg om hvilken underliggende følelser som motiverer ulike instruktører i deres gjerning? Er det redselen for å feile/tape? Bli likt? Higen etter anerkjennelse og bekreftelse fra andre? Eller er det bare lysten - gleden ved å få andre til å lykkes sammen med hunden sin? Eller kun for å finansiere sin egen hundehobby?

Endringer og nye valg er selvsagt alltid velkommen i en prosess der hunden og menneske lever sammen gjennom flere år. Det som føltes rett på valpekurset er nå blitt feil, hvorfor? Jo, fordi vi nå har fått et problem med hundens adferd.

Hva som er feil eller rett forandrer vi mennesker og samfunnet vårt hele tiden. Derfor blir det en ”frase” som heller kan brukes etter at DU har definert hva DU vil, og hvordan DU ønsker å forme hundeholdet ditt. Endring og forandring søker man ikke fordi noe er feil, men fordi selve hundeholdet ikke lenger utgjør en korrekt konstatering av hvordan du vil at det skal være.

Men underveis mot målet sniker eierens egen usikkerhet seg inn i prosessen.

Redselen for å føle seg: "dum”, "dårligere”, "oppgitt", ”mislykket", "å feile" eller å bruke ”feil metode” i samhandling med hunder og mennesker er ett stort hinder for trygg utvikling og opplæring av hundeeiere. Jo større vanskelighetsgrad/ansvar/prestasjon dess større fallhøyde og større indre press kan utløses hos eieren.

Hundens oppførsel kan også fremkalle slike negative følelser hos eieren i ulike situasjoner. Disse negative følelsene (vrede eller mismot) vises da i eierens oppførsel mot hunden, og mot andre som skulle ha en mening om hendelsen.

Eksempel:

AT hunden din ikke kommer når du roper på den, blir ikke feil, før DU har bestemt deg for at den heretter "Må komme" når du roper på den. Da har du akkurat definert hva som er "feil" og negative følelser lurer rundt neste sving viss feilen åpenbarer seg eller andre påpeker dette. Slike negative følelser fører gjerne til at instruksjon kan oppleves som kritikk i stedet for hjelp.

Jo flere ganger hunden gjør den ”feile” handlingen jo mer "mislykket" føler eieren seg, som igjen fører til nye unnskyldninger. Dette resulterer i at fokus flyttes fra endring og konstruktiv læring til giftige følelser som blokkerer læringsprosessen og virker motstridende på de nye valgene eieren selv ønsker å oppnå sammen med hunden sin.

Det er altså måten vi forholder oss til (føler oss) i forhold til begrepet ”feil” som blir ugunstig. Dette er som regel hovedgrunnen til alle bortforklaringer og unnskyldninger om hundens oppførsel. Nettopp fordi mange mennesker er redd for å "feile" og ta ansvar "å tape”, ikke være gode nok”. I stedet for å holde fokus på jobben.

Det er sikkert mange av våre lesere som noen ganger føler seg både provosert og utilstrekkelig når de leser det vi skriver om ulike saker. Vi er her for å bevisstgjøre, hjelpe og undervise. Ikke dømme dere.

"Fjerner dere dommen forsvinner smerten".

07.02.2013 Opphavsrett © Magne Gjertsen